I halvannen uke nå har jeg seilt alene nedover den britiske kysten. Først var jeg skeptisk på å begi meg ut i disse kalde, forræderske og tidevannsbefengte farvannene helt på egen hånd. Det er merkelig det der - hvordan en kan bli så vant til noe (i mitt tilfelle det å ha mannskap), at man starter å frykte noe annet. Det var jo akkurat dette: soloseiling, som var planen da jeg startet ut fra Tromsø i Juni. Det er jo soloseilas som er planen. Så hva var da problemet? Det fantes ikke noe. Sannheten er den at det er rutinene vi venner oss til som er farlige.
Uten annet valg fikk jeg på meg seileklærne og satte avgårde fra Milford Haven, klar for å takle hvilke utfordringer som måtte vente meg der ute på bølgene blå. Det tok ikke mange minuttene før jeg lattermildt ristet på hodet over min egen nølende oppførsel. Ikke bare gir ethvert øyeblikk tilbrakt mutters alene på havet en helt unik sinnstilstand. Det varte heller ikke lenge før jeg fikk selskap...
Så snart jeg kom ut av bukta inn mot Milford, kom en hel flokk delfiner og akkompagnerte passasjen min. Den aller beste delen av besøket deres kom etter det var blitt mørkt. Seilene var oppe og motoren avslått, og alt jeg hørte var latteren fra delfinene og plaskene når de hoppet rundt omkring båten. Jeg gikk etterhvert under dekk for å lage en kopp te, og innenfra båten kunne jeg gjennom skroget høre syngingen til delfinene på en helt ny måte - som en visslende plystring. Ikke forlot de meg heller før vi ankom Lundy, men holdt stødig følge hele veien over.
Jeg ankret opp utenfor Lundy i mørket, satt ankeralarm og gikk til sengs spent på hva som ventet meg når dagslyset var tilbake. Og det var ikke noe skuffende syn! Lundy er en helt spektakulær liten øy ute i intet. Jolla brakte meg inn til landingsplassen, og jeg tuslet opp på toppen av øya hvor den lille befolkningen (kanskje 10 stykker) bor og driver et gjestehus. Gjestehuset var stengt, men folkene der hjalp meg med å få sjekket den oppdaterte værmeldinga.
På tur ned til båten igjen innså jeg hvor mange seler som lekte seg i havet under veien jeg fulgte. Det krydde! Etterhvert har jeg funnet ut at Lundy faktisk er yngleplass for seler. Kan godt skjønne dem - det er utrolig urørt, vakkert og vilt der.
Videre fra Lundy bar det mot Padstow. Det ble en ganske lang seilas, men når timene føltes ekstra lange fant jeg ut at jeg skulle underholde meg selv med å henge opp lys i cockpiten. Pynten og de ekstra lysene gjorde det definitivt enklere å holde seg våken gjennom natten over.
Jeg ankom Padstow i mørket - noe jeg i ettertid kanskje ikke ville foretrukket. Det er en rimelig interessant innseiling der - men til gjengjeld finner man en av de tryggeste og mest komfortable havnene jeg har vært i, i enden av seilasen. Det var allerede etter midnatt da jeg endelig var fortøyd langs pieren midt i den lille landsbyen. Etter å ha fylt ut papirene sluknet jeg, og våknet faktisk ikke før i 10-tiden neste morgen. Men det er kanskje lov å være litt syvsover etter et par døgn som fulltids-soloseiler?
Padstow var helt fantastisk! Jeg endte med å være der i to netter til på grunn av uværet som raste langs kysten. Det ga meg god tid til å utforske området - og det var nok av eventyr å finne! En dag gikk jeg til strendene som ligger sør for landsbyen. Det er et tonn av forskjellige strender - både på fastlandet, og på The Rock som ligger en kjapp fergetur unna. Selv om det er vinter var det godt vær, sola skinte konstant og det var mange som nøt dagen langs de lange, hvite strendene.
Den andre dagen gikk jeg The Camel Trail. Det er en vei kun for turgåere og syklister, som tar deg helt fra Padstow til Wadebridge. Veien går gjennom vakker natur, og tok meg i underkant av to timer. Jeg hadde imidlertid de nye militærstøvlene på meg, så innen jeg nådde frem til Wadebridge var anklene mine rimelig ømme. Heldigvis viste det seg ganske enkelt å haike seg tilbake til Padstow!
Fra Padstow har jeg seilt meg nedover kysten med to netter på anker - først utenfor St Ives og så utenfor Coverack. "Natten" utenfor Coverack kan vel ikke akkurat kalles en fullverdig natts søvn, ettersom jeg heiste anker igjen før klokken 4 neste morgen for å nå Plymouth i dagslys. Her befinner jeg meg nå da - i Plymouth. Nærmere bestemt i Sutton Marina, som inviterte meg til å komme og ligge gratis hos dem mens jeg venter på mannskap for å krysse over til Frankrike i morgen kveld.
Det har vært utrolig givende å seilt alene nedover kysten. Å runde Lands End og The Lizzards - beryktede områder som jeg hadde lest alt for mye om på nettet, uten noen som helst problemer, helt på egenhånd, fyrte opp under den nå velkjente følelsen av suksess. Jeg tror det er få ting jeg ikke vil få til, når jeg bare bestemmer meg for det. Og vet du, jeg tror det gjelder for alle; alt er mulig, om en bare tror, er sta nok, og gir litt blaffen i den stemmen inni deg som kanskje sier "men får jeg det faktisk til?" Jo. Jo, det gjør du. Og skulle du mislykkes, så er det bare å prøve på nytt.
- Opal Mariell
Noen ganger i livet kommer man til et sted uten forventninger, for så å falle helt pladask. Dette var Ona og Husøy for meg.
Jeg skimtet lyset fra Ona Fyr i de aller svarteste nattetimene, natt til 30.august. Lyset var et frisk åndedrag midt i høye bølger og sterk motvind, som jeg hadde banket meg gjennom de siste timene. Til slutt kom vi oss endelig inn i den lille bukta på Ona, og fikk oss forsvarlig fortøyd som eneste båt på gjestehavna. Så bar det rett i seng, og om du så hadde spylt meg med vannslange ville du ikke fått liv i meg før utpå morgenen når jeg hadde karret til meg noen få, verdifulle timer søvn. Sola neste dag fikk meg imidlertid opp og ut av båten. Vinden ulte fremdeles og jeg kunne høre bølgene slå på andre siden av moloen, men tankene mine ble raskt dratt bort fra været; jeg var omgitt av skjønnhet!
Det første jeg fant på øya var en liten garnbutikk kalt Tusen og En Tråd, som ligger rett ved fergekaia. Der satt det fire utrolig hyggelige damer som bød på kaffe og kjeks, mens de delte historien om Ona med meg. For et sted det er. På både Ona og Husøya har det vært gjort arkeologiske funn om bosetninger fra stenalderen og bronsealderen. Og en kan tydelig se for seg hvordan Ona må ha myldret av liv på 1930- og 40-tallet da innbyggetallet var rundt 300, i motsetning til dagens 17 fastboende.
Når en rusler rundt på de to øyene får man et inntrykk av at menneskene som bor eller har feriehus der, er oppriktig glade i stedet. Alt tas vare på og stelles med. De gamle husene (mange stammer fra 1700-tallet) står fremdeles uten at de forfaller. Jeg tuslet innom Steffogarden som er et gammelt hus som fungerer som museum, og fikk tatt en titt på hvordan menneskene på Ona en gang levde.
Jeg håper å en dag komme tilbake til Ona. Det var et vakkert, lunt sted - midt ute i det ville havet. Kanskje ses vi igjen når Marakel er på vei hjemover om et par år eller så.
Until We Meet Again,
Opal Mariell
For en uke siden seilte jeg alene ut fra Kristiansund tidlig på formiddagen. Foran meg lå en lang dags seilas, men sola skinte og både hav og by viste seg fra sin beste side så det var med godt mot jeg tok fatt på etappen.
Seilasen ble også delt opp, for etter god vind i seilene og en morgen helt fri for motordur, nærmet jeg meg Averøy. Ikke før jeg så den røde fiskeskøyta på 110 fot som lå inne i Langøysundet og ventet meg, tok jeg ned de tre seilene og fikk på motoren. Liaholm som båten het, er det familien til Ivar Gustad som eier og driver. Ivar møtte jeg i Trondheim da jeg lå på Brattøra Gjestehavn noen dager. Mens vi var i Trondheim ga han meg en overlevelsesdrakt og nevnte at han muligens hadde et seil til overs som jeg kunne få. Den nyheten var jo for god til å være sann tenkte jeg, og med det gikk det hele inn i glemmeboka. Kvelden før jeg forlot Kristiansund fikk jeg imidlertid en melding fra Ivar om at jeg måtte komme innom Averøy og plukke opp seilet; slik endte jeg da med å legge Marakel fint til langsmed Liaholm. Noen ganger blir jeg helt målløs av godheten i mennesker jeg møter langs min lei!
Med en ny genoa i båten, vinket jeg farvel til Ivar og Liaholm, før jeg tøffet meg ut på havet. Ikke noe mer fjordvandring på meg nei, nå skulle det seiles! Og seiling det ble det, helt til to av tre seilt hadde revnet og vinden stod rett i mot oss. Jeg hadde nådd Hustadvik, og det bygde seg opp til stiv kuling. Jeg dunket mot både bølger og vind i timesvis. På et tidspunkt tok ejg meg selv i å tenke "hvorfor i alle dager gidder jeg dette?" Hele ideen min om å leve et liv midt i naturkreftene virket idiotisk. Hvem gjør vel noe slikt frivillig?
Så kom da tiden der sola går i havet, da alt et øyeblikk stilner og hjertet gjør et lite hopp. Smilende bak roret forsvant all tvil. Øyeblikkene, det er derfor jeg gidder dette.
Fair Winds,
Opal Mariell
17. august 2018 ble jeg offisielt kaptein på Marakel.
Den aller første etappen gikk fra Lauvøya Marina hvor jeg ordnet i stand båten, til Rørvik for å fylle diesel og ta på mannskap. På denne lille turen var pappa, som også er den tidligere kapteinen og skipsrederen av Marakel, med. Heldig nok (i ettertid) fikk vi motortrøbbel rett uti fjorden, men med både en erfaren seiler, en optimistisk fersk kaptein og en ufattelig rolig og behjelpelig storesøster i båten, gikk det helt knirkefritt å få viftereima tilbake på plass. Det ble etterhvert et fint sommerseilas inn til Rørvik, og en perfekt start på en lang tur.
I Rørvik hoppet min kjære far av båten og vinket farvel til skute og ny kaptein fra bunkers kaia der. Mannskapet videre var da meg, Findus, storesøster June og Kevin som har hjulpet meg enormt mye med båten siden vi møttes i dokø på tivoliet i løpet av Rørvikdagan. Vi la avsted, prøvde seilene til tross for at det ikke var særlig vind, vinket farvel til kjente farvann, og var deretter på tur over Folda - et strekk vi hadde hørt mye om og som mange sa kunne utfordre ferske seilere som oss selv. Joda, vi møtte både store bølger og lange, mørke nattetimer på veien, men jeg tror ingen av oss klaget et eneste sekund. kapteinen tok seg en times blund på øyet og endte med å bli kastet opp i lufta og ned på gulvet, noe som i kompani med bordet resulterte i et sår på øyelokket og antakeligvis et arr i ganske lang tid, men jeg kan da fremdeles se! Så ja, vi ble kastet ut i det med det samme, og vi kom gjennom det smilende. Hva mer er det å si egentlig, enn at dette er livet!
Da vi kom inn til land etter Folde ble vi møtt av regn og dårlig seilevind, så vi endte med å gå inn til Sætervika i noen få timer. Det var en fantastisk plass med utrolig koselig lokalbefolkning! Fikk ryddet båten etter kryssingen og hvilt ut, før vi satte avsted mot Bessaker hvor vi lå ut stormen som var på vei. Det var et nydelig seilas til Bessaker, mellom trange fjorder under skiftende vær - og dermed mange regnbuer! Jeg tok til og med i bruk de gamle papirkartene jeg har ombord for å sjekke høyden på broen vi passerte under. Føles godt å ha flere hjelpemidler ombord.
Bessaker var enda en fin plass hvor vi ble litt over et døgn. De småstedene vi tilfeldigvis kom over på seilasen ned har alle gitt oss følelsen av at de som bor der er ordentlig glad i stedet. Godt å innse at noen ganger betyr et sted så mye for menneskene som bor der, spesielt kanskje for en sånn som meg, som alltid vil videre. Fra Bessaker gikk turen inn Trondheimsfjorden og mot Trondheim, hvor vi skulle ta et kort stopp men endte med å bli i flere dager. Jeg skylder på fiskerimessa! Men det er et annet innlegg.
For nå sier jeg bare; søster og Kevin, takk for nå. Dere var et helt fantastisk mannskap og uten dere hadde ikke starten på eventyret mitt med Marakel blitt det samme. Jeg har satt så pris på å ha dere der, og forventer (og gleder meg) til å se dere tilbake ombord.
Until we meet again,
Opal Mariell
1 måned på land
I en måneds tid ble både Findus og jeg midlertidig landkrabber da Lillemor skulle byttes mot ei litt større dame (ikke yngre, vel og merke!;)). Tiden fløy avsted og selv med lange dager i marinaen for å få fikset alt som trengte å fikses, så ble vi værende på Rørvik mye lengre enn jeg hadde sett for meg. Oppriktig talt var det ikke enkelt å bli landfast etter å ha levd på sjøen i så lang tid. Hver dag kjente jeg et drag mot de fjerne horisontene og det store blå. Jeg innrømmer lett at jeg i tide og utide ringte forskjellige mennesker som jeg vet alltid vil støtte meg, fordi jeg sårt trengte en dytt videre. Et par dager hadde jeg så lyst til å gi opp hele skuta og stikke av med lillebåten som stod der og var seilklar.
Ventetiden og det harde arbeidet var til slutt -heldigvis- verdt det. Over Folda måtte en liten del av meg innrømme at Marakel er en mye mer behagelig båt enn jeg har hatt tidligere. Likevel ville jeg fremdeles ikke gi helt slipp på den tanken om at Lillemor alltid var et symbol på det enkle livet jeg leter etter, at hun var mer "meg". Samhørigheten, eierskapet og følelsen av at Marakel faktisk er den skuta jeg skal se verden med - den kom i løpet av soloseilasen min ut av Trondheimsfjorden. Eller kanskje var det i det jeg klarte å legge til kai helt alene for aller første gang i Sjursvika. Med ett vet jeg at dette er båten min.
De få døgnene jeg har vært soloseiler i, har gjort utrolig mye med meg og betydd mye. Jeg har fått til ting jeg ikke trodde jeg var klar for, jeg har funnet et mot jeg ikke var klar over at jeg hadde, og jeg har sett skjønnhet jeg ofte glemmer å legge merke til når praten går rundt meg og mennesker rundt en stjeler oppmerksomheten. Jeg er glad for at jeg får disse dagene alene på havet, selv om jeg alltid traver rundt på pirene med det samme jeg kommer i land, på jakt etter andre eventyrlystne seilere. Relasjoner vil alltid være enormt viktig for meg, men en skal ikke glemme den sterke relasjonen naturen kan gi. Også Findus da!
See you somewhere beyond the ordinary path,
Opal Mariell
The Last Sail
I know these miles are our last day
From here on forth, to take you away
Will be the purpose of another boat
But tell me now, was I not a fine abode?
Oh how many nautical miles we mapped
How many shorelines and docks we tapped
What an adventure it has all been
How many places we both have seen.
Ever since that day when I became yours
Your hand has found the rudder, set a fleeting course
From the day you moved in and whispered in the night
"For the first time in my whole life, everything seems right".
And here now breaks the sun, upon an ocean still
This gentle breeze will carry us to one more dock still
And that is where we say our goodbyes you and I
Sometime tonight when the sun has set and the moon is high.
Don't forget, my Captain, when you roam a distant sea
Your first little sailboat, yes don't forget me
I will roam these waters where you once roamed along
And if you listen to the wind, you might hear my sails' song.
Oh Captain dry your eyes, the sea has salt enough
I know goodbyes are hard, I know this day is tough
But though the coast is long and the horizon far
At night we might still be guided by the same star.
Opal Mariell, 4. august 2018
Det er 6 uker siden vi kastet loss fra Tromsø og la ut på tur. Langtur. Langturseilas. For et liv dette er!
Ukene har bydd på mye. Overraskelser, tilfeldigheter, utfordringer, gleder. Å, så mange gleder det har vært. Siden jeg sist plukket frem PC'en og satte meg på et bibliotek, har jeg ikke bare tilbakelagt mange nautiske mil. I tillegg har jeg møtt en mengde venner, stiftet enda flere nye vennskap, seilt i all slags vær, vært på festival, gått utallige turer i skog, på fjell og på holmer og skjær.
Baugen på båten har hovedsaklig vært vendt sørover. Etter at vi forlot Henningsvær, hvor vi lå på anker sist jeg delte noe her på bloggen, var mannskapet skiftet ut og med Sam som tilskudd vinket vi farvel til Ruth og Tim, før vi seilte til Reine. Det var meldt storm, så vi hadde tenkt å ligge ut stormen i den koselige havnen der, som stort sett var godt beskyttet for vær og vind.
Vi ble i Reine noen dager. Med unnskyldningen at man kan unne seg litt luksus når man ligger værfast, endte det med å bli et par besøk på den utrolig koselige kafeen der. Og et par turer innom baren, som til og med holdt åpent ekstra lenge for at vi skulle få ladet opp nettbrettet nok til å se "Moana". Fra Reine dro Sam videre med buss mot mer solfylte strøk, så mannskapet over Vestfjorden bestod av meg, Lasse og våre to firbente venner. Ikke at vi så alt for mye av hverken Findus eller Skygge på vei over... Så snart det vugger litt i båten kan man som regel høre de snorke høylydt fra en eller annen bortgjemt krok.
På slutten av et solfylt, varmt og behagelig seilas over Vestfjorden, ventet Bodø. Der la vi oss i gjestehavna og tilbrakte hele neste dag sammen med venner som bor der. Fjelltur, middag, klesvask og en etterlengtet dusj var ikke å forakte. På kvelden fikk jeg melding om at Even, en av mine få seilevenner fra nord, også lå i Bodø. Så i de sene kveldstimene bar det ombord i Lizzy Bell som den vakre båten hans heter for noen... ankerpils? fortøyningspils? Jeg tror vi holder oss på anker fra nå av, for å ikke skape så mye kaos med disse uttrykkene.
Morgenen etter hadde jeg lovet Lasse og hundene at de skulle få sove lenge, så jeg la avgårde fra Bodø i de tidlige morgentimene med bare meg selv, sola, vinden og -ganske kjapt- seilene. Det var en utrolig god mestringsfølelse, det å få til å dra avsted uten å være avhengig av noe eller noen andre. Det tok imidlertid ikke veldig lenge før Findus kom og la seg i cockpiten og holdt meg med selskap. Kjære lille Findusen altså, bedre kamerat kan man ikke be om.
Seilas videre gikk innom både Inndyr, Støtt, Rødøy og Rosøya, og til slutt til Tonnes hvor vi plukket opp vår gode venn Gabriel. Han hadde også med seg to jenter som hadde sittet på med han fra Tromsø- Ingrid og Vibeke. De viste seg å være noen absolutt herlige tilskudd på turen! Så bar det da over til Træna for å være frivillige på Trænafestivalen. Og for en festival det var! Både musikken, stemningen, og livet i båthavna gjorde det hele til en helt fantastisk uke. For ikke å snakke om den fantastiske naturen vi var omgitt av.
Seilasen til Træna ble gjort ekstra morsom av at vi kjente hele tre av båtene som seilte samme vei som oss. Selv om Lillemor ikke alltid er den raskeste skuta (mye av det har vel å gjøre med at jeg sverger til ikke å bruke motor, uansett hvor minimalt med vind det er), så er det utrolig koselig å se kjentfolk ute til sjøs. Om det betyr at man ser dem i det man blir passert så får det bare være.
Godværet holdt hele festivalen gjennom, og det var bare litt grått og regn dagen de fleste båtene dro. Lillemor og mannskap ble imidlertid værende en ekstra dag så vi kunne dra i badstua og nyte post-festivallivet litt, og muligens komme litt til hektene igjen. Men mandag bar det da fra den fine lille festivaløya. På Tonnes ble det middag og en natt med filmkveld, før Lasse, Skygge og Gabriel mønstret av. Det var rart å si hade til de to som har vært med hele veien fra Tromsø. Findus forstod definitivt ikke hvorfor vi skulle legge fra kaia uten at den andre hundekamraten hans var ombord. Men heldig som vi var ble Vibeke med videre sørover!
Vår lille jentetur tok oss gjennom Sandnessjøen hvor vi igjen møtte på Lizzy Bell, Ylvingen som var et utrolig vakkert sted hvor vi besøkte Himmelblå kafeen, sørspissen av Ylvingen hvor vi bare stoppet torsdags morgen for å strekke på bena og spise frokost, og Torghatten hvor vi gikk tur gjennom hatten og nøt vår siste natt på gjestebrygga der (som definitivt er den billigste brygga så langt, med de 60 kronene vi betalte!).
Fredag for en uke siden ankom vi Rørvik. Her har jeg vært siden da og skrudd motor, samtidig som jeg har besøkt søstera mi (som har bursdag i dag; Gratulerer June!) og faren min, som holder til og driver gjestgiveri på Foldereid. Grunnen til mine oljesølete fingre og tunge hefter om motor, vil ta sin tid å forklare. Så bær med meg, det kommer snart et til innlegg om situasjonen jeg har plantet bena i nå.
Til da; fair winds!
Opal Mariell
Henningsvær, 21/06/2018
Dag 14
I dag er det to uker siden vi seilte avsted fra Kaldfjorden, havna som har vært hjemmet vårt det siste året. Disse første to ukene har Findus og jeg hatt selskap ombord i Lillemor, og det har vært helt fantastisk å slippe å starte eventyret vårt helt alene. Allerede nå kjenner jeg at det vil bli en stor forandring å skulle stå for all seilingen, alle avgjørelsene, og alle opplevelsene, helt selv. Men de utfordringene ligger i fremtiden, akkurat nå er jeg rett og slett takknemlig for det herlige selskapet vi har.
(f.v. Tim, Ruth og Lasse)
Tromsø - Sommarøya 8. - 9. juni
Første døgn brukte vi på å komme oss til Sommarøya. 40 nautiske mil endte vi opp med, etter kryssing og sidelengs seilas både forbi Håja og Angstauren. Nattevakta tok jeg alene, mens resten av gjengen krøp til køys. Det startet med god vind og greie 4-5 knop. Ute i de lange nattetimene døde imidlertid vinden, og jeg ble liggende og duppe i nærheten av Vengsøy. Nølende med å starte motoren og forstyrre søvnen til alle ombord, smurte jeg meg med tålmodighet og gjorde natten om til en aldri så liten prøve av fiskelykken. Ikke noe napp. Men noen fine timer ble det likevel.
Sommarøya ankom vi tidlig lørdags kveld. La oss til havn og tuslet først til Havfrua kafé, men det viste seg at vi var en halvtime for sent ute for å karre til oss litt varme derfra, så isteden tuslet vi oss bortover til hotellet. Man kan da ikke ha gjennomført et vel seilt første døgn uten å feire med en god kopp kaffe i et tørt og varmt rom! Heldige var vi også, for tilfeldigvis var det et band som spilte i kafeen akkurat denne kvelden, så vi kunne sitte og lytte til god musikk mens varmen kom krypende tilbake til de vindbitte kinnene våre.
Vi overnattet ved kai til søndagen, før vi la ut på havet igjen tidlig søndags morgen. Tidlig i vår betydning av ordet altså.
Sommarøya - Ersfjordstranda 10. juni
13 timer og 15 minutter tok det oss å seile de 21,2 nautiske milene fra Sommarøya til Ersfjorden på Senja. Været var ikke akkurat med oss, så de majestetiske fjellene som utgjør "Djevelens Tanngard" var ikke like imponerende som i fjor da jeg seilte forbi dem under skyfri himmel. Den fine stranda var til tross for regnværet fremdeles en fin plass for både firbente og tobente å strekke på bena. Sov godt der en natt før vi kom oss på havet igjen.
Ersfjordstranda - Faksfjorden 11. - 12. juni
Vår tredje seileetappe endte opp å bli hele 55 nautiske mil lang! Den tok oss fra Ersfjordstranda mot sommerhuset til Lasses familie, i Faksfjorden. Seilasen var ganske våt og kald, men vi hadde en bra del god vind. Slit, strev og kalde timer ved rorkulten ble helt verdt det, da det i Faksfjorden ventet oss både en varm dusj, badestamp og en vedovn som virkelig ble satt pris på.
Vi tilbrakte to fulle dager i Faksfjorden, med fjelltur, snorkling og fridykking, sykkeltur, bålgrilling av blåskjell og paella, og opplading av batteriene - både våre og til det elektriske ombord.
Faksfjorden - Harstad 14. juni
Fra Faksfjorden tok vi den lille turen over til Kastnesskjæret, fordi vi da slapp å blåse opp den lille jolla ombord. Isteden brukte vi den lille lettbåten til lasses foreldre til å få utstyr og mannskap ombord i Lillemor, før to av gjengens tobeinte og de to hundene tok gåturen bort til Kastnes, hvor vi kunne plukke dem opp ved ei flytebrygge. 29,8 nautiske mil fikk oss derfra til Harstad. Det var et fantastisk seilas, med til tider alt for mye vind! Idet vi nærmet oss Harstad hadde vi helt perfekt, stødig vind og vi endte med å seile nesten hele veien inn i båthavna. Fikk lagt oss til gjestehavna en gang etter midnatt, og lå godt der det neste døgnet.
Etter 24 timer var planen å dra videre, men værvarslingen frarådet folk fra å oppholde seg utendørs, og i følge yr.no skulle fjorden utenfor holde 17 sekundermeter vind, med over 20 m/s vindkast. Så jeg tok meg selv i nakken og bestemte at vi fikk ligge et døgn til. Harstad er ikke den verste plassen å ligge værfast altså. Endte med å dra innom grottebadet på redusert pris, fikk endelig sett Deadpool 2 på kinoen der, og endte med å få reste-kaffe og bakevarer fra en fantastisk liten kafé.
Harstad - Risøyhamn 17. juni
Kom oss fra Harstad søndags morgen og i ganske så godt vær duppet vi avgårde gjennom Toppsundet. Ordspill og noen timer i sola var godt etter alt det røffe været vi har vært gjennom. Da vi kom utenfor Grytøy ble det med ett mye mer vind, men heldige som vi var slapp vi unna noe regn, så det var smooth seiling rett over sundet. Kanalen mellom Sansøyra og Slåtterøya var rimelig interessant, spesielt da vi ble innhentet av et svært skip som suste forbi oss i den trange kanalen. Vi klarte likevel å gå gjennom hele kanalen for seil! Seilescore til Lillemor. Etter kanalen, og dermed totalt 30 nautiske mil, fikk vi øye på Risøyhamn og bestemte oss for at et bittelite stopp måtte være i orden for en så sjarmerende plass. Hundene var glade for å komme seg på tur, og det var rimelig kjekt å kunne lage middag mens vi lå til havn.
Etter et par timer ved Risøyhamn meldte jeg og Ruth oss frivillige til første nattevakt, og vi la avgårde under brua og i retning Sortland.
Risøyhamn - Brottøya 17. - 18. juni
Før vi ante ordet av det kunne vi skimte lysene fra Sortland i det fjerne. Og det fjerne viste seg raskt å ikke være så fjernt heller, for plutselig ravet byen foran oss. Overasket over å faktisk holde den estimerte tiden som Navionics hadde gitt oss, bestemte Ruth og jeg oss for at vi rett og slett bare skulle cruise videre - bedre å utnytte den gode vinden mens vi hadde den! Så natten brakte oss hele veien til Brottøya, med ingen andre stopp enn for å fylle drivstoff på kaia i Sortland. Hele distansen vi endte på var ca. 40 nautiske mil.
Ankringsplassen vi fant lå gjemt mellom Brottøya og Skipsøya, og var godt i le for både vind og vær. Det var et vidunderlig lite paradis, med holmer hvor vi kunne lufte hundene og en bålplass hvor vi feiret tidlig Sankt Hans. Vannet var også hele 8 grader! (Sammenlignet med de 5 gradene havet i Faksfjorden holdt.) Det ble snorkling og fridykking, som resulterte i store mengder blåskjell og en flyndre til middag. Vi klarte også å sette oss fast, fordi vi rodde jolla ut til en liten holme lengre ut i havet mens været var veldig fint, og befant oss fremdeles der når vinden plutselig økte og gjorde det umulig å ro tilbake til båten. Menmen, tålmodighet, treskjæring, store mengder mat, og en sovepose noen hadde vært smarte nok til å pakke med oss, gjorde det hele til en trivelig affære.
Det var et herlig døgn (og litt til) ved Brottøya, før vi dro i vei for å finne de kjente stedsnavnene i Lofoten som lå der og lokket.
Brottøya - Svolvær 19. juni
33,7 nautiske mil og 11 timer brakte oss inn til Svolvær rundt 02:00 natt til onsdag. Seilaset nedover gikk gjennom trange fjorder og bød på noen helt fantastiske naturopplevelser! Fjorder vil definitivt forbli en av mine favorittnatur-typer å seile gjennom. Seilturen gikk stort sett knirkefritt, bortsett fra at vi aldri helt klarer å treffe på antakelser om når vi vil være hvor, så jeg fant meg plutselig midt i Trangstrømmen med strømmen for full styrke midt imot. På første forsøk måtte jeg faktisk gi opp å komme meg gjennom, og gikk noen runder i omrpdet før fjorden før jeg prøvde på nytt. Andre gang hadde jeg SELskap av en sel, og kanskje hadde den litt magiske evner for jeg kom meg ihvertfall gjennom strømmen - ikke med så høy fart riktignok, og med en god dose tålmodighet, men vi kom da gjennom.
Vi hadde egentlig tenkt oss å ankre opp ved Svolvær, men etter å ha sjekket den ene ankringsplassen som kartene il Navionics fant frem til, bestemte vi oss for at det ville bli en mye triveligere erfaring å spandere på oss en natt i gjestehavna. Etter litt fundering over de lave vannmålingene, fant jeg en trygg lei inn til en ledig bryggeplass. Der la vi oss til, før hunder og mennesker tuslet seg en tur i byen. Vi har alle sluttet å bli landsyke nå, det må bety at vi nærmer oss status som ekte pirater, eller hva?
Dagen i Svolvær ble til dels kontordag på den koselige Kringla kafeen, for selv med båtlivet må man iblant gjøre kjedelige ting som å betale regninger og sjekke om man har viktige e-mail.
Svolvær - Henningsvær 20. juni
I går kveld/natt la vi avgårde fra Svolvær, med musikken fra båten spillende i takt med karaoken på Anker Brygge. Etter at vi er blitt så vant til lange seileetapper, var de to og en halv timene og 10 nautiske milene frem til ankringsplassen mellom Engøya, Sauøya og Sandøya overraskende kjapt unnagjort. Ikke for det, Ruth og jeg som atter en gang meldte oss for nattevakt, fikk både sunget sanger til skjærene vi suste forbi, og tenkt ut en hel barnebok på de få timene under seil.
Da vi kom fram hit til den lille ankringsbukta var været såpass bra at vi ble sittende ute og spise cheese doodles mens vi forsikret oss om at ankeret satt godt. Deretter hang jeg rett og slett opp henghekøya og lå der mens jeg hørte på bølgesuset og gynget i takt med svellet som kom inn fra havet. Etterhvert begynte det å regne så ejg ble tvunget til å søke ly inne i båten, men det var fint så lenge det varte.
Regnet har fortsatt hele dagen og blitt akkompagnert av en sterk vind, så vi har blitt værende ombord hele dagen. Med vedovn, masse brettspill, snacks og godt selskap gjør det ikke noe å sitte værfast i en båt da. Nå høres det imidlertid ut som vinden løyer, så planen er å komme oss i land for å utforske hva Henningsvær har å by på. Også har vi jo to hunder ombord som fremdeles ikke har funnet ut hvordan de skal gå på do ombord på en båt...
Fair Winds,
Opal Mariell
En 26 fot seilbåt, en 26 år gammel jente fra nord, og en vakker skipshusky - eventyret har startet!
Fredag 8. juni, halvannen uke siden, kastet vi loss fra hjemhavna i Kaldfjorden på Kvaløya i Troms. Båten har vært min i et års tid, og man skulle tro jeg hadde hatt god nok tid til å gjøre Lillemor klar til langtur. Med alle mine sprell, påfunn og planer (og en god dose optimisme og tro på at alt ordner seg), tar man imidlertid rimelig feil der. Så avgangen som skulle være 12:00 ble heller en 21:00 seilas ut av den kjente fjorden. Men men, bedre sent enn aldri!
Foran oss ligger det nå halvannet år med seiling og andre eventyr; klatring, snorkling, fjellturer, møter med nye kulturer, og alle de vidundrene som det å reise byr på. Å si at jeg har en Plan med stor P er å ta vel hardt i. Jeg har ideer, drømmer, og en tendens til å la vinden bære meg i den retningen den vil. Forøvrig er de bombesikre planene: Sommerseilas i Lofoten (selv om det akkurat nå, her jeg sitter på biblioteket i Svolvær, høljer ned utenfor!) og festivalliv på Træna.
Fra Træna er det Ideene som gjelder;
Seile nedover norskekysten til Bergen, derfra krysse over til Shetland hvor en gatemusikant jeg traff på i Tromsø muligens hopper ombord for et Sotrbritannia/Irland-seilas. Så er det tilbake til Europas kyst, med baugen vendt sørover. I September må båten fortøyes eller få barnepass, mens Findus og jeg flyr nordover for et bryllup og en premiere. Tilbake i båten etter en måned med mammas mat, og vi har enda et par måneder med Europa eventyr foran oss. Kanariøyene eller kysten av Afrika blir siste stopp før vi i Desember krysser Atlanteren - kanskje med ekstra mannskap ombord. (Definitivt med selvstyring!) Karibien og Panamakanalen blir veien videre, med vindre vindene har bestemt seg for at jeg har andre skatter å finne. Om jeg satser gjennom Panama, blir retningen derfra Nord. Tilbake mot Yukon, mot hjemmet mitt vekke fra Hjemme. Så spørs det da, om vi har mer tid eller ei. Forhåpentligvis noen måneder arbeid på work and holiday visa i Whitehorse. Så spørs det om jeg må fly hjem til Tromsø for min neste sesong som nordlysguide. Isåfall blir Lillemor stående på land i Alaska eller Yukon til jeg er tilbake etter 6 måneders arbeid. Deretter bærer det med henger over Canada - hele veien fra vest til øst. Så hopper vi på havet igjen og vender baugen mot Norge, med grundige stopp på Grønland og Island.
Så det er ideene. Nå, la oss se hvordan eventyret faktisk utspiller seg. Som vi vet er livet det eventyret som blir til mens man lever. Eller, som Roald Amundsen ville sagt det; "Adventure is just bad planning".
Fair Winds,
Opal Mariell
Etter noen måneder på leting etter drømmebåten, kom den for et par uker siden i form av en 26 fots Tur 80 (eller turkryssaren som den også har blitt kalt), fra 1974. Lillemor, som den fine lille damen heter. Siden 19. juni har jeg bodd ombord, og både jeg og den firbente trives utrolig godt i vårt lille hjem.
Det å bo på en seilbåt betyr for meg frihet. Til enhver tid har jeg hele livet mitt rett der, på havet, klar til å heise seil og stikke dit vinden måtte ta oss. For nå er Tromsø havna vår, men verden den er stor og nå er vi et lite skritt nærmere å se mer av den. Ikke for det, Nord-Norge har definitivt litt av hvert å by på for en seilbåt! Så jeg starter her, i kjente farvann, hvor jeg er rimelig sikker det finnes mange eventyr å hente.
Etter at jeg kjøpte Lillemor og flyttet inn, har jeg for første gang hatt følelsen av at jeg nå er der jeg skal og vil være. At jeg nå har livet på stell, helt uavhengig av noen andre. Det er en latterlig god følelse, og jeg gleder meg til å se hvor jeg, båten og skipshunden befinner oss om et år. Bring on the horizon.
Opal Mariell